Modell: Dyveke

Kom hjem fra Nordfjordeid på onsdag etter en god del timer i buss. Det var en uke med sol, regn, musikk - og surrealisme på høyt plan. Jeg befant meg på en musikkfestival da det skjedde. Kråkesølv hadde spilt et par sanger før de nevnte at tankene deres var med Oslo. De sa noe om en tragedie? Hva? Jeg trakk på skuldrene og danset videre til vakre Bodø-stemmer. Jeg visste ikke hva de snakket om. Underbevisstheten min ville vel ikke vite det heller. Mens jeg sang og tok livet knusende med ro ble ungdommer skutt ned innenfor samme landegrense. 

Det hele er så surrealistisk og stygt og vondt og uforståelig. Ord blir liksom overflødige. Trivialiteter mister mening. Nærhet betyr så mye mer. Jeg har tidligere tatt meg selv i å tenke at det ikke var håp for menneskeheten mer - og det han gjorde mot dem, mot oss, ville jo i grunn satt et blodig punktum på den tanken. Mitt lille land snudde opp ned på det på en måte jeg ikke tror det finnes maken til i vår verdens historie. Jeg har i hvert fall ikke sett, hørt eller følt noe liknende. Jeg er stolt og rørt over hvordan vi har taklet denne hjerteskjærende situasjonen med kjærlighet i stedet for hat.

Mine tanker går selvfølgelig til alle dem som ble rammet på Utøya og i Regjeringskvartalet 22. juli, og deres pårørende.

Håper alle andre ikke har hatt det for tungt, og vet at det absolutt er lov til å gråte.