hei dere. tålmodige, fine sjeler. kanskje ikke alle, da. følgerne mine på bloglovin kommer og går, og det er jo ikke så koselig å se at noen ikke vil være her mer. men jeg forstår dere som ikke gidder å vente på om jeg noen gang skal poste et nytt innlegg. men for dere som blir likevel: <3. my leave of absence er grunnet litt forskjellig; skolearbeid, sosialisering og...vel, hva skal jeg si. tenketid? det har vært litt mye i det siste, noe som jeg bare ikke kan skrive her, selv om jeg vet dere ville vært søte. jeg var redd for noe lenge, gruet meg i magen, visste det var nødt til å skje men det var så himla skummelt likevel. men så løste det seg, nå trenger jeg ikke å konfrontere det i hvert fall. jeg krysser fingre og tær for at denne gangen, denne gangen vil det ordne seg, men jeg å håpe for sterkt gir rom for større skuffelse så jeg prøver å ikke tenke så mye på det. la ballen rulle, liksom. dere vet selvfølgelig ikke hva i huleste jeg snakker om, men går det greit at jeg bare forteller om følelsen? for det er visse ting man bare ikke kan dele med hele universet selv om man så gjerne skulle ønske det.

hva heter det når man har det helt fantastisk, så fantastisk at det burde nesten ikke vært lov, men samtidig være i stand til å ha de ekleste steinene i magen og hardeste klumpene i halsen?